Nordiske filmer i sin alminnelighet, og filmene til den svenske regissøren Bille August i særdeleshet, bærer alltid preg av tungsinn, tragedie og tristesse.
En sang for Martin bryter absolutt ikke med tradisjonene i så måte.

Som i alle andre nordiske filmer, er settingen også i denne historien satt til den kunstneriske og vellykkede overklassen.
Skulle man dømme etter de nordiske filmene som har blitt produsert i nyere tid, ja, så finnes der ingen arbeiderklasse lenger, eller noen fattigklasse, i hele Skandinavia.

Det vellykede og kunstneriske overklasseparet Martin og Barbara finner lykken.
De to har gode og lykkelige tider.
Etterhvert får Martin påvist diagnosen Alzheimer (en type demens) og de onde tidene begynner.

Sven Wollter og Viveka Seldahl spiller hovedrollene, og skuespillet de presterer er unikt.
Jeg har sett endel demens i mitt liv, men aldri før denne filmen kom ut har jeg sett noe som kommer i nærheten av troverdig skuespill når det gjelder demens.

Akkurat slik filmen viser det, ja, slik er bare demens.
Bedre kan det ikke gjøres.

Paret i filmen er ressurssterkt på alle mulige måter.
Mange mennesker som skal forsøke å leve med diagnosen sin står i en mye svakere posisjon, både hva angår nettverk rundt seg, og finansielle ressurser.

Enhver utdanningsinstitusjon for helsearbeidere som ikke har denne filmen på sitt pensum, er dundrende inkompetent.

Og sånn er det bare med den saken.