Markedstenkingen har i det siste vist sine opplagte svakheter på en utvetydig måte.
Utsiktene til en kortsiktig profitt har gjordt mange aktører i spillet helt blinde for de langsiktige konsekvensene av sine handlinger; omtrent som den såkalte "gullfeberen" under gullrushet i Klondyke.

Det er imidlertid ikke bare innen økonomi denne kortsiktige tenkingen viser en katastrofal utilstrekkelighet; og viser at mange toppledere vil for mye på for kort tid.
Også i utenrikspolitikken har utsiktene til en "kortsiktig gevinst" altfor lenge skyggelagt de langsiktige konsekvensene av den politikken som velges ført.

Pakistan er som kjent vestens uformelle allierte i den globale kampen mot Al-Quaida; det vil si at den økonomiske og politiske eliten i det nevnte Pakistan er vestens allierte.
Befolkningen i Pakistan er slett ikke like vestvennlige som eliten i landet, og jeg vil heller påstå at Pakistan nå har gått inn i en tilnærmet borgerkrigsliknende tilstand; eller kanskje noe i retning av en nasjonalistisk og/eller islamistisk revolusjon?

Som jeg antydet allerede i starten på dette innlegget: Drømmen om en kortsiktig profitt kan fort gi spillegjeld og permanent trelldom for de impliserte gamblerne.

(Og sånn er det bare med den saken)

Stammekrigerne i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan er preget av en sterk klanstilhørighet, og de er dessuten preget av mye religiøs og kulturelt betinget overbevisning.
Fremmedfiendtligheten blomstrer opp mer og mer i disse grensestrøka; for hver eneste vestlig "collateral damage" som oppstår.

Finanskrisa må ikke få overskygge den opplagte verdien av en valid norsk utenrikspolitikk.
Glem aldri at en krig alltid koster oss både livskvalitet og penger.

Vi ser nå at det å presse våre "allierte" for langt gjerne fører til omveltninger til det verre i disse nasjonene, som jo Pakistan nå er blitt til et svært godt eksempel på.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/10/23/551260.html

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/10/26/551606.html